På vei over en ny startstrek

“Til min masteroppgave skal jeg intervjue personer om noe av det de holder tettest til hjertet, jeg skal spørre om sorg. Sorg i forbindelse med å leve med hiv.

Jeg å innrømme at jeg gruer meg litt. Samtidig som jeg elsker sorg og hiv (fagnerd), er det et skummelt ansvar å analysere andre menneskers opplevelser.”

Dette skrev jeg høsten 2012. Det begynner å bli lenge siden. Mitt arbeid som leder for Røde Kors Ungdom har krevd mye oppmerksomhet, min usikkerhet på hvordan jeg skulle gå løs på oppgaven og hva jeg ville fokusere på har gjort det vanskelig å starte, men nå er jeg klar.

Jeg skal ikke lenger fordype meg i sorg. Jeg skal fordype meg i enkeltpersonens møte med andre mennesker. Hva gjør det å ha hiv med disse møtene? Hva påvirker hvordan man er seg selv i møte med andre? Hvordan påvirker andre ens eget syn på seg selv som verdifull? Forhåpentligvis kan jeg på slutten si noe om hva som gjør det lett og hva som gjør det vanskelig for noen som lever med hiv å senke skuldrene i møte andre mennesker i samfunnet vårt.

I dag gjennomførte jeg mitt første intervju. Riktig nok et prøveintervju, men fortsatt et intervju. Det gikk bedre enn jeg ventet. Personen jeg intervjuet var minst like god som ventet, mine intervjuskills var, i Per Fuglelis ånd, gode nok. Det var deilig å kjenne at jeg ikke er helt ubrukelig på noe jeg ikke har gjort før, lærerikt å se hva som fungerte og ikke fungerte i intervjuguiden, og se andre måter å stille spørsmålene mine på som kan være hensiktsmessige.

Det er lærerikt og inspirerende å få ta del i et annet menneske sin fortelling om det som har vært vanskelig og det som har vært positivt i livet. I løpet av et liv møter vi ikke de samme utfordringene, og vi gjør oss ikke de samme lærdommene, men om vi tar oss tid til å lytte er det mye vi kan lære av hverandre og forstå.

Jeg gleder meg utrolig mye til å komme ordentlig i gang med oppgaven min. Men først må godkjenningen fra REK gå i boks, også må jeg slutte å prokrastinere med blogging og komme ordentlig i gang med enda en ting jeg ikke kan- prøvetranskribering av prøveintervjuet.

Advertisements
Posted in Hiv | Tagged , , , , , , | Leave a comment

På overtid

Litt for lenge siden forrige bloggpost, men de av dere som kjenner meg, eller følger meg på twitter, har kanskje lagt merke til at jeg har vært mer aktiv på en annen blogg. For denne sommeren fikk jeg delta på den internasjonale aids konferansen i Washington, DC, som delegat for Røde Kors og Røde Kors Ungdom. I den anledning drev jeg og min med ungdomsdelegat bloggen www.youthwecan.wordpress.com .

Masteroppgaven er igjen på overtid. og jeg har dårlig samvittighet. Det er ikke så lett å kombinere studier og frivillig arbeid. I hvertfall ikke når det frivillige arbeidet innebærer å bruke det man lærer på studiene i praksis. Det er motiverende og lærerikt, men tidkrevende. Når jeg nå er valgt in som leder for Røde Kors Ungdom må jeg nok bare innse at jeg kommer til å være på overtid en stund fremover. Det betyr dog ikke at ingenting har skjedd.

Den nye prosjektbeskrivelsen min er godkjent, og jeg har fått ny veileder. Det nye fokuset blir nå hvordan personer som lever med hiv skaper seg selv som verdifulle individer i et samfunn preget av lav kunnskap, stigma, og kriminaliserende lovgivning. Med posisjoneringsteori og diskursanalyse som verktøy. Min nye veileder heter Anne Iversen og er både engasjert og kunskaprsik. Jeg gleder meg!

Nå er det bare å prioritere tiden rett.

Posted in Uncategorized | Tagged , , , | Leave a comment

1 – 0 til hiv, hvor lenge til vi utligner?

Jeg trodde at jeg på dette tidspunktet skulle ha fått godkjent prosjektbeskrivelsen min og sendt inn søknader til både NSD og REK (forskningsorgan som godkjenner og kvalitetssikrer forskningsprosjekter). Dessverre har jeg ikke kommet lenger enn at jeg nå betviler min opprinnelige problemstilling og har begynt prosessen i å omformulere både mål og metode. Jeg betviler ikke hiv, men hva jeg egentlig vil finne ut om å leve med det og hva som kan ha mest nytte. I mellomtiden er det slik at det i dag er Verdens Aids Vaksinedag.

Hiv handler om situasjoner der valgmulighetene våre er begrenset eller der fornuften er skjøvet til side. Når vi er kåte, fylt av begjær og nær et annet menneske på en av de fineste måtene som finnes. Når vi er slitne, desperate og bare må ha det. Når vi ikke kan motsette oss i frykt.

Hvordan kan vi stoppe pandemien, når bruk av kondom alltid er avhengig av en annen parts samtykke og deling av sprøyter alltid vil forekomme når desperasjonen for dop overkommer fornuften? En vaksine er det eneste som kan komme valgetskval i forkjøpet og begrense menneskets avhengighet av sin egen og andres kunnskap og fornuft.

På mange måter er hiv blitt et symbol på menneskets utilstrekkelighet, i dets evne til å motstå og bli resistent mot medisiner. Siden forskningen på medisiner og en kur for hiv startet, har det nesten vært utenkelig at man faktisk kan få til å utvikle en vaksine. Da de første medisinene kom på 80-tallet var de nesten like dødelige som viruset selv. Den første kliniske fase 1 testen for en hiv vaksine ble testet i 1987, og siden dette har arbeidet pågått uten alt for store fremskritt. Man har ved flere anledninger trodd at man har fått gjennombrudd, men hiv har vist seg å være vanskelig å lure.

Historisk sett vet vi at en vaksine er den eneste løsningen. I land med gode og tilgjengelige helsetjenester har hiv gått fra å være en dødsdom til å være noe man kan leve et helt liv med, fordi helsesystemet ivaretar individet som lever med hiv. I land med dårlig infrastruktur og lite tilgang på medisiner er virkeligheten en helt annen, og en vaksine kan være den eneste løsningen for å få bukt med pandemien. En vaksine vil ikke kurere personer som allerede lever med hiv, men det vil kunne forhindre at pandemien fortsetter og det vil redde kommende generasjoner.

Heldigvis lærer forskere stadig nye ting om virusets oppbygning, og med små steg nærmer de seg en løsning på hivgåten. Likevel er det fortsatt ingen som snakker om en tidsramme for når man kan ha en vaksine på plass. 

Posted in vaksine | Tagged , , , , , , | Leave a comment

På jakt etter hiv-positive holdninger

Else var mitt første møte med en person som lever med hiv. Sprudlende, engasjert og med en galgenhumor som fikk oss «nye» hiv-negative aktivister til å sette møtekaffen i halsen. Jeg så ikke da, og jeg ser fortsatt ingen forskjell. Det var ingen forskjell på meg og Else. Hvorfor samfunnet ser ut til å utvise så mye frykt for dette viruset og personene som bærer det, er fra et medmenneskelig perspektiv helt ufattbart.

Mitt engasjement for hiv startet da jeg som frivillig i Røde Kors Ungdom, møtte Siv Limstrand, fra Kirkens Bymisjon. Siv er en kunnskapsrik, engasjert og inspirerende prest, som på det tidspunktet ledet Bymisjonens «Leve med hiv» – prosjekt i Trondheim. Jeg skulle skrive min bacheloroppgave om sorg, og dette møtet inspirerte meg til å skrive om det i relasjon til å leve med hiv i Norge. Temaet er blitt mitt hjertebarn, og jeg håper at jeg gjennom denne bloggen, og min masteroppgave, kan være med å gjøre en forskjell for hverdagen slik den er for personer som lever med hiv i dag.

Bacheloroppgaven min skulle egentlig baseres på opplevelsene til en kvinne jeg ble introdusert til gjennom “Leve med hiv”-prosjektet, men hun var mye syk og vi lot samarbeidet vente. Denne våren er det et år siden hun gikk bort. Else Aasegg, en av de første kvinnene som stod frem offentlig som hiv-positiv på 80-tallet. 

Til min masteroppgave skal jeg intervjue personer om noe av det de holder tettest til hjertet, jeg skal spørre om sorg. Sorg i forbindelse med å leve med hiv.

Jeg å innrømme at jeg gruer meg litt. Samtidig som jeg elsker sorg og hiv (fagnerd), er det et skummelt ansvar å analysere andre menneskers opplevelser. At hiv er så stigmatisert og fordømt som det er, gjør det enda skumlere. Ord kan bygge murer, og rive murer. Hvilke ord skal man foreksempel bruke for å skille mellom individet og viruset? Er det egentlig ok å bruke “hiv-positiv” eller bør man konsekvent skrive mennesker som lever med hiv? Hva gjør begrepet “hiv-positiv” med identiteten til personen som lever med viruset? Slike ting er viktige å ta hensyn til. 

Det er deling av kunnskap som er målet med denne bloggen. Fordi kunnskap er det beste våpnet mot fordommer. Over det neste året kommer jeg til å skrive om forskjellige temaer som viser seg å være relevante for å leve med hiv. Om du som leser har hiv tar jeg med glede i mot innspill, spørsmål og tilbakemeldinger på det jeg skriver, og hvordan jeg skriver. Om du ikke har hiv tar jeg med glede i mot det samme. 


Posted in Uncategorized | Leave a comment

Er det greit å legge ansvaret for sine egne handlinger over på andre?

Jeg skulle egentlig starte denne bloggen med et gjennomtenkt innlegg om min masteroppgave som skal handle om å leve med hiv i Norge, og mitt engasjement for feltet. Fordi det finnes lite som gjør meg mer opprørt enn stigmatisering av personer som lever med hiv, begynner jeg heller med en frustrert utblåsning om straffelovgivning og menneskeverd. Så får presentasjonen av mitt prosjekt for en mer “hiv-positiv” hverdag komme neste gang.

Hvorfor må mennesker som lever med hiv i Norge straffes for at den hiv-negative delen av befolkningen ikke tar ansvar for sin seksuelle helse? Louis Gay skal stilles for retten for å ikke ha smittet noen med hiv. Her kan du følge hans historie.

Når jeg forteller at jeg har delt en smoothie med en person som lever med hiv, er den vanligste reaksjonen jeg får et hevet øyebryn og en bekymret mine. Dette er kunnskapsløshet, og det er det som er årsak til at en person som lever med hiv i dag opplever stigmatisering. Jeg skulle ønske at det bare var på grunn av kunnskapsløshet at lovverket beskytter «oss andre» mot «de smittede», for jeg kan ikke forstå hvordan vi med viten kan ha lovverk som dette i norge. Dette regelverket skaper en kunstig vegg mellom oss og dem, og det bygger opp under fordommene personer som lever med hiv møter i det norske samfunnet i dag. Det fratar “oss andre” ansvaret vi har for våre egne handlinger.

Hiv har en lei tendens til å bli ekstremt overdrevet eller bagatellisert. Skal vi ha et samfunn der personer som lever med hiv blir behandlet med verdighet må vi finne en balanse der viruset blir tatt på alvor, og personen som lever med viruset blir behandlet som et medmenneske. Jeg befinner meg i et miljø der alle har kunnskap om hiv, så når jeg kommenterer at Louis Gay i grunn er ganske kjekk, blir jeg møtt med kommentaren «kanskje han er singel, han sa jo ikke noe om legningen sin», ikke «men han er hiv-positiv». Det er sånn det burde være. Hiv – et virus, ikke et helt menneske.

Skal vi komme til bukt med hiv-epidemien, og stigmatiseringen, må vi som samfunn dra hodet opp av sanden og slutte å overbeskytte den «friske» delen av befolkningen. Det er ikke rettferdig, og det er ikke verdig, at mennesker som lever med hiv må ta det rettslige ansvaret for handlinger mennesker som ikke har hiv velger å gjøre. Det er åpenbart psykisk belastende å leve med et virus som møtes av frykt, skam og nedlatende holdninger. Redselen for straffeforfølgelse, for å bli stemplet som kriminell, er unødvendig og legger ekstra stein til byrden ved å leve med et virus befolkningen mangler kunnskap om.

//Charlott

Posted in Kriminalisering, Uncategorized | Tagged , , , , , | Leave a comment